For trettifire år gamle Marte Klanderud er løping blitt et fristed i en hektisk hverdag som helsesekretær og fotballmamma. Når hverdagen fylles av gjøremål, er det løpeturene som gir henne en følelse av frihet.

Men slik har det ikke alltid vært.

– Jeg har alltid hatet å løpe. Alltid. For jeg har aldri fått det til, forteller hun.

Likevel bestemte Marte seg for å gi løpingen en sjanse. Det er nå rundt åtte år siden.

– I begynnelsen var det helt grusomt. Men så fortsatte man, og så ble det bare bedre og bedre.

I dag beskriver hun løping som «livets medisin». Ukentlig trener hun sammen med løpeklubben, og hun reiser gjerne rundt for å delta i halvmaratonløp. Nylig gikk turen til København.

Nå er hun også blitt ambassadør for Fjordkraft Bergen City Marathon 2027.

Fra å en gang avsky løping, klarer ikke Marte lengre å se for seg en hverdag uten.

– Det er så viktig for meg å løpe at jeg aldri tar noen risiko. Hvis jeg merker at jeg har en kjenning eller snuser på en skade, så stopper jeg opp.

Marte har deltatt i Fjordkraft Bergen City Marathon to ganger tidligere. Sist gang ble oppladningen alt annet enn optimal. Bare to dager før løpet var hun innlagt på Haraldsplass sykehus.

– Jeg husker at jeg måtte spørre overlegen om at jeg kunne få være med. Å løpe gjennom Haraldsplass og tenke at «shit, der lå jeg for to dager siden!», det var litt sykt.

Av naturlige årsaker måtte hun ta det rolig. Halvmaratonet ble derfor mer en rolig joggetur enn en mulighet til å presse egne grenser. Denne gangen håper Marte derimot å kunne gi kroppen litt mer å jobbe med.

Likevel er det ikke det hun gleder seg aller mest til.

– Jeg gleder meg til følelsen av folkefest. Jeg vil nesten si at det er bedre enn syttende mai i byen den dagen. Altså det fellesskapet og turen rundt løypen med så mange mennesker, og alle har et mål om det samme. Åh, det er bare kjempekos! konstaterer hun.

For Marte handler løping verken om å være best eller raskest. Hun trives aller best med de lange distansene, og selv om det kan være gøy å sette personlig rekord, er det ikke tiden på klokken som betyr mest.

Det er opplevelsen av å delta, kjenne på mestringen og være en del av et fellesskap.

At løping er for alle, uavhengig av form, fart og ambisjoner, er et budskap hun gjerne skulle ha kjent til da hun selv begynte. Nå ønsker hun å formidle nettopp dette gjennom rollen som BCM-ambassadør.

– Det er stas å kunne være med på å motivere og inspirere andre til å ville være med på dette. At en ikke bare alltid når ut til de som er raskest og best trent, men at dette er for alle. Det er jo i bunn og grunn et lavterskelløp, altså alle kan være med. Det handler ikke nødvendigvis om å løpe den løypen så veldig fort, poengterer Marte.

 – Hva ville du sagt til en som vegrer seg for å melde seg på BCM fordi de ikke er en "ordentlig løper"?

 – De må nesten bare gjøre det for å oppleve hvor inkluderende dette løpet, og miljøet er. Men jeg ville sagt «ikke tenk, bare gjør det». Bli med, du kommer ikke til å angre. Man trenger ikke være redd for å være med selv om man ikke løper fort, svarer Marte

 Hun understreker at man heller ikke trenger å kaste seg rett ut i de lengste distansene.

– Man kan jo starte med fem kilometer, legger hun til.

Hvordan kommer man seg på trening når motivasjonen svikter?

Lag en avtale. Enten med en venn, eller rett og slett bare med deg selv. Du vil ikke avlyse på deg selv.

Ikke tenk, bare gjør.

Det trenger ikke å være så mye eller så langt. Litt er bedre enn ingenting.